På mandag gikk jeg ombord på AirBerlins flyavgang til Berlin kl. 05.55. Det burde være forbudt med loven å ha så tidlige avganger på en flyplass, og det burde være strengt forbudt med loven å kun servere tørre kjeks på en flytur. Jeg håper inderlig at passasjere på destinasjoner lenger unna får bedre matbehandling. Noe sulten landa jeg i Berlin med en litt overvektig koffert (som jeg instendig fikk sjarmert meg til å ta med som håndbagasje) for å reise videre til München. Målet for all denne innenlandsflyginga i Tyskland var å ta seg til Oberammergau for å få med seg pasjonsspillet. Det blir satt opp kun hvert 10.år og har kun (nesten fikk vi vite av ei servitrise på en resturant) lokale aktører med. I ei bygd med rundt 5000 innbyggere er det ikke en ubetydelig prestasjon å sette opp et teaterstykke som trekker like mange tilskuere som innbyggertallet, fem ganger i uka.
To foreldre venta på meg på et hotell rett i nærheten av flyplassen. Jeg skulle ta taxi til hotellet, og heiv meg inn i en bil som så passe taxi-aktig ut. Foran satt en utlending med stor nese og betydelig aksent. I full fart kjørte han ut på motorveien, og jeg begynte febrilsk å se etter et taktsameter uten å finne det. Et øyeblikk trudde jeg at mannen hadde kidnappa meg til sexindustrien - og begynte å følge med på skilt for å se om turen gikk i riktig retning. Heldigvis var sjåføren bare en mann med veldig høy fart og et godt gjemt takstameter. Og mest sannsynlig lurte han meg på prisen. Men jeg fikk kvittering og hoppa lykkelig ut av bilen.
Mine foreldre og jeg fikk etterhvert losjert oss trygt i hus på et hotell i bygdebyen Farchant. De serverte god mat, men hadde et magert utvalg har pleieprodukter og hårfønere. Ei ansatt ei gikk i et skap og rota fram ei Speck dusjsåpe, men det var omtrent alt jeg fikk. Så etter middagen blei det en tur på butikken for å handle inn sjampo og balsam. Og tannkrem. På bildet til høgre er hotellets dusjsåpe og pasjonspillets Jesus i skjønn forening.
Måtte forøvrig ta bilde av denne lille, morsomme saken som sto banka ned i bakken utenfor flyplasshotellet til mor og far. Det gjelder å ha en humoristisk tilnærming til det ekle tingene her i verden.
To foreldre venta på meg på et hotell rett i nærheten av flyplassen. Jeg skulle ta taxi til hotellet, og heiv meg inn i en bil som så passe taxi-aktig ut. Foran satt en utlending med stor nese og betydelig aksent. I full fart kjørte han ut på motorveien, og jeg begynte febrilsk å se etter et taktsameter uten å finne det. Et øyeblikk trudde jeg at mannen hadde kidnappa meg til sexindustrien - og begynte å følge med på skilt for å se om turen gikk i riktig retning. Heldigvis var sjåføren bare en mann med veldig høy fart og et godt gjemt takstameter. Og mest sannsynlig lurte han meg på prisen. Men jeg fikk kvittering og hoppa lykkelig ut av bilen.
Mine foreldre og jeg fikk etterhvert losjert oss trygt i hus på et hotell i bygdebyen Farchant. De serverte god mat, men hadde et magert utvalg har pleieprodukter og hårfønere. Ei ansatt ei gikk i et skap og rota fram ei Speck dusjsåpe, men det var omtrent alt jeg fikk. Så etter middagen blei det en tur på butikken for å handle inn sjampo og balsam. Og tannkrem. På bildet til høgre er hotellets dusjsåpe og pasjonspillets Jesus i skjønn forening. 
Måtte forøvrig ta bilde av denne lille, morsomme saken som sto banka ned i bakken utenfor flyplasshotellet til mor og far. Det gjelder å ha en humoristisk tilnærming til det ekle tingene her i verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar